Turen til Deset, Stormannstuen og fisket i Renaelva.


En sen nattevakt satt herr Nordseth og leste i et blad som heter «Alt om fiske». Der fant han en reportasje fra Renaelven og sannelig var det ikke et bilde fra båtplassen hans på Deset. Etter en dyp samtale med herrene Bjørvig, Erlandsen og Olsen, ble det bestemt å lage en tur til de store østlandske skoger. Aldri har forventningene sunket så dypt, kun to mann sa seg villig til å bli med. Flere kunne tenkt seg en tur men ingen hadde tid. Det var siste feriepulje. Skitt au, turen var bestemt og tur ble det. Gjennom hele uken i forveien sendte Nordseth meldinger til Erlandsen og Olsen og lovte godt fiske.

Fredag 6. august kom og mens solen senket seg over Stormannstuen, ventet Nordseth på sine fiskekamerater fra Ringerike ved bryggekanten til stormannstuetjernet.

Fluepraten
Herr Erlandsen hadde invitert med seg sin bror og en hallingdøl. Inne i stormannstuen hadde Nordseth rigget til fluebinderutstyret og var godt i gang med å binde fluer til fisketuren i Renaelva. Det ble det en lang og lærerik fortelling om fluefiskets mange finesser og underfundigheter. Det ble også vist hvor lett man kan binde fluer. Alt fra superpuppan ( som forøvrig så sitt lys første gang en sommerkveld i 1977, bundet av danske Preben Torp Jacobsen) til parachut (fallskjerm). Men det ble også vist en veldig enkel teknikk som omhandlet cdc-fjær (gompefjær) som vinge og vanlig kropp.
Guttene var utålmodige etter å få fiske og forsvant til vannet ved hytta for å friste fisken. Etter en liten stund fikk Erlandsen (ikke broren) en fin liten ørret. Med en nydelig fang og slipp-teknikk fikk ørreten friheten tilbake mens Erlandsen fremsto som en barmhjertig samaritan.

Elveturen
Mens solen sakte steg opp over Deifjellet begynte slagplanen for dagen å ta form. Først skulle det fiskes i den øvre delen av elven og siden skulle man ta båt og fiske i den midtre delen på kvelden.
Da vi kom frem til en parkeringplass ved hengebroen på Løset, viste herr Nordseth oss hvor den russiske fangeleiren under andre verdenskrig hadde ligget. Det ble fortalt noen historier fra den tid og det var en lærerik seanse. Mens man utforsket elven kom vi over en fiskeleir med et par fruer som sto og fisket med mark. -»Har dere fått noe?» ville vi vite. -»Jo da, jeg har foreløpig rekorden her med en ørret på 1,4 kg» svarte den noget eldre damen. Vi ønsket videre skitt fiske og kjente at forventningene steg i takt med skrittene langs elvebredden. Broren til Erlandsen og hallingdølen begynte å fiske med spinnere og sluk, mens Nordseth og Olsen fortsatte litt nærmere demningen oppunder Storsjøen. -Her var det fint, sa Olsen. -Ja det skulle jeg mene, svarte Nordseth og slengte uti en klyse med mark. Etter noen kjappe drag nedover i strømmen ble den første ørreten dratt på land. Ingen storfisk, men endog en fin stekefisk.Slik fortsatte formiddagen, markdrag i hver eneste strømvirvel. Plutselig kjente Nordseth at snøret strammet seg en liten anelse og gjorde tilslag. Ørret nummer to var et faktum. Etter dette samlet troppene seg og det ble planlagt en liten grillmiddag før videre fisking.



Storfisken

Klokken 18.00 var flintstek og lammekotletter fortært og nå skulle det jaktes på storfisk. Det ble fordeling på to båter, Nordseth og Olsen i en smekker liten intim 10 fots pioneer mens de andre tre herrene fikk en 14 fots laupa. Nå skulle roferdighetene testes. Oppover elven gikk det, forbi Stokkligrunn, oppkalt etter samlingstedet for tømmer i gamle dager, videre forbi Mathishølen, som er Renaelven sitt dypeste sted, 19 grufulle meter. Til slutt kom vi frem til Strømstad og som navnet tilsier, det er virkelig strømninger i vannet. Der lot guttene ankeret gå og snart var fisket i gang. Mens herr Olsen satt i mobil kunne han observere at Nordseth gjorde to tilslag med sin fluestang og to småharr ble tatt. -Først match the hatch og siden catch and realise, sa Nordseth og slapp dem uti igjen. -Jeg har ihvertfall rett flue, sa Nordseth mens han fjernet fiskeslim fra fluen.- Nei, nå må jeg prøve flua, sa Olsen og begynte på en sleng som ikke har blitt sett i Renaelven hverken før eller siden. Snøret gikk utover elven og la seg i en fin sikk-sakk mot et vak. Ingen klaff og etter en stund begynte vi å føle at det var på tide å flytte på oss. Nordseth og Olsen prøvde Mathishølen, men fisken var i et ordentlig lunefullt hjørne. Litt varmt i vannet og lite insekter gjorde sitt til at det ikke var mange vakene.- Vi prøver litt lenger ned, sa Nordseth til Olsen, og mens de tre andre guttene forsvant enda litt lenger nedover elven, ankret Nordseth opp i den nordlige delen av Stokkligrunn.

-Der, sa Nordseth, inne i viken vaker det. Jammen gjorde det ikke det. - Vi tar et par kast hver, foreslo Nordseth.

En nydelig liten superpuppe i gult og brunt ble lagt ut i strømmen. Rolig drev den inn mot vaket. Et lite sipvak åpenbarte seg og superpuppan forsvant i munnen på en sik. -Der satt den! Etter noen minutters kamp kunne Olsen håve den. 560 gram viste vekten. Gratulasjoner og håndtrykk som seg hør og bør ble vekslet i båten. -Dette var moro, sa Olsen. Annenhvert kast på nytt. Nå begynte det å bli rimelig mørkt ute og det var vanskelig å se fluene på elva. Varsomt vaket det like innenfor rekkevidde. Nordseth fant frem en oransje cul de canardflue og plasserte den like i brytningen mellom strøm og stille. Som et dødt insekt (døgnflue) fløt fluen innover mot stilla. Over et vak, forbi et til. Søren også. To par øyne stirret på flua. Meget forsiktig kom det et lite slurpevak og Nordseth gjorde tilslag. BANG, rett til værs med en gang. Det lyste i gult, brunt og rødt. ØRRET! Hvor stor var den? Et hardt utras og så sto det dønn stille i strømmen. Nordseth prøvde å heve stanga men ørreten var ikke samarbeidsvillig. Den sto børr stille. Ett minutt ble til fem og så til ti. Endelig begynte det å skje noe. Ørreten begynte å sige mot overflaten. -Skal jeg ta et bilde? Spurte Olsen. -Tror ikke det, finn heller håven, svarte Nordseth, for nå kommer den. Rolig førte Nordseth fisken mot håven. -Ser du den? - Ja da, kom igjen. Olsen løftet håven. -Har du den?- Nei. -Nei? Dæven døtte, nå tar den et utras til. Nordseth så med redsel i øynene at ørreten tok et skikkelig utras mot strømmen. Litt mere brems på. Ørreten ble geleidet av en stram line oppover i elven. - Nå prøver vi igjen. Er du klar? - Kom igjen, lød svaret. Håven ble senket ned i vannet og fisken ble ledet rolig inn med sporen først. -Der! Olsen hevet håven og nettmaskene omslukte ørreten. - Gratulerer, jeg må bare si det, du er dyktig. Forresten, har flua noe navn? -Nei, svarte Nordseth, det er flua jeg bandt i går kveld.- Da har vi en faunflue, sa Olsen.

Vekten stoppet på 1.105 gram. Nordseth ble gratulert som det første æresmedlemmet og høytidlig fotografert. Smilet var ikke langt unna denne gangen. På vei inn mot land fikk vi oppleve et fenomenalt stjerneskudd som satte en fin punktum for kvelden og turen.

Vil med dette få takke Nordseth for turen til Renaelva. Det er flere store ørreter igjen i elva og det er planlagt en ny tur til neste sommer. Men husk: Lær å bruke en fluestang, det er med den en kan få den største opplevelsen en sensommer kveld i Renaelva.



F&F v/Hr N.

Kommentarer (2)